Jeg ville ta livet av Klas, men jeg visste ikke helt hvordan. Tankene pendlet mellom hammerslag i hodet til gift i maten. Men det var noe som stanset meg før jeg fikk tankene omgjort til handling. Jeg klarer sikkert en dag til. Og ennå en. Og ennå to til. Så ble dagene til uker, og jeg var like langt. Han fikk fortsette å slå så lenge at jeg ikke klarte å stå på egne ben lenger og segnet om på gulvet. Så fortsatte han med å sparke til det bare kom gurglelyder og svake stønn fra meg. Var jeg heldig var mamma hjemme og kom og stoppet ham før jeg mistet bevissteheten helt og ble borte. Mamma tok meg i den ene armen og Klas i den andre. Så dro de meg inn på rommet mitt og lot meg ligge på gulvet til jeg klarte å reise meg selv og legge meg på sengen.

***

Lurer på hvor jeg er når jeg ikke er her lenger? I himmelen min så klart. Hvor ellers? Og plutselig kjente jeg en glede i meg. Gledet jeg meg? Jeg kunne kanskje ikke gjøre annet akkurat nå. Djevelske tanker som snurret rundt i hodet mitt. Men jeg visste ikke helt om det var rett å tenke sånn. Var jeg ikke mer redd enn dette? Fanns det ingen redsel som stakk dypere i meg? Jeg var ikke sikker på det. Det kjentes nesten bare befriende å tenke slike tanker. Farlige tanker, og nå var det meg det gjaldt. Bare meg og kulda som hadde fanget meg. Den hadde meg i sitt jerngrep nå, og det var ingenting jeg kunne gjøre annet enn å vente.   

Men tenk om jeg ikke kommer til himmelen min? Tenk om jeg kommer til et annet sted der jeg ikke vil være. Et forferdelig sted, ja kanskje verre enn hjemme. Men hvorfor skulle jeg det? Hvorfor skulle ikke jeg få det fint for en gangs skyld? Jeg måtte ikke ha slike tanker i hodet nå. Planen min, eller deler av den. Den fine planen som jeg hadde tidligere i kveld. Stemte den ikke med virkeligheten lenger? Jeg var ikke sikker på det heller.

Jeg kneppet opp jakka og kjente på kulda. Den gjorde meg ingenting nå. Men jo, det var en slags redsel som for igjennom kroppen og fikk meg til å skjelve. Jeg var så liten og alene på den store isen. Hvem er det som finner meg?   

Jeg ville ikke tenke lenger. Ingen tanker om hva som venter meg. Ingen tanker om hjemme. Ingen tanker om mamma. Ingen tanker om meg selv. Ingen tanker om noen ting. Det var ikke lett, men akkurat nå er det ingenting som var det. Men noe måtte jeg tenke på. Det gikk ikke og bare stenge av.

Jeg lukket øynene. Det var både redde og glade tanker. Redd for hva som skulle skje med meg, men samtidig glade tanker om at nå skulle endelig alt vondt forsvinne bort fra meg. Det var lettest å tenke på det, men samtidig tok de redde tankene større plass. Men hva var det jeg var redd for? Jeg visste ikke det. Redd for å reise til himmelen? Nei, egentlig ikke. Redd for at jeg ikke skulle få treffe mamma mer? Ja. Selv om hun var slem mot meg og slo meg savnet jeg henne akkurat nå. Mamma skulle sikkert hjulpet meg og forstått meg om hun kom hit nå. Jeg skulle kanskje tenke på henne allikevel.

*

Copyright © Aasgaard