En sen sommerkveld sitter Jonna alene nede på stranden og ser utover havet. Det var ingen som ville være med henne. Ikke denne gangen heller. Hun sitter på en sten med armene i fanget, og nyter den fine solnedgangen. Jonna elsker å sitte ved stranden og se solen gå ned. Sanden glitrer som om det var diamanter som lå der, og bergknastene stikker opp som mørke skygger, og bakom dem ligger skogen. Den er mørk, og de store trærne blir silhuetter mot himmelen og ser ut som høye tårn på et slott. Den kjølige havsvinden tar tak i dem så de ser levende ut i halvmørket. Jonna tar fram strikken å setter opp sitt røde hår i en hestehale, mens luggen flagrer i vinden. Hun lytter til bølgenes evige dønninger som skyller opp på stranden, og måkenes svake skrik langt borte. Hun ser det forelskede paret som kommer gående hånd i hånd nede ved strandkanten. De går forbi, og ser ikke Jonna som sitter alene på stenen. De passerer henne og forsvinner bak bergslenten på veien bort til parkeringsplassen.

Hun vet ikke hvor lenge hun sitter på stenen nede ved stranden. Hun har ingen klokke, men hun sitter så lenge solen synes i horisonten. Så går hun tilbake igjen.

***

-Jonna, er du våken? spurte mamma. 

Hun stod i døråpningen og tittet inn til meg. Solen skinte gjennom soveromsgardinene og lyste opp i rommet. Enda hadde jeg ikke våknet før hun kom opp og vekket meg. Mamma hadde på seg den lyseblå morgenkåpa si med mønster på. Hun kom inn i rommet og stilte seg ved sengen og tittet på meg.

-Har du sovet godt? spurte hun og gikk bort til vinduet å dro gardinene til siden.

-Mm, svarte jeg.

Jeg var alltid trøtt når jeg våknet om morgenen. Det var fordi jeg sovnet så sent på kvelden. Hver kveld ble jeg liggende å bekymre meg for hvordan morgendagen skulle bli. Bekymre meg og være redd for de andre og hva de skulle gjøre mot meg.

Det å grue seg ble for meg noe som begynte allerede om kvelden, og om morgenen gjorde det vondt når jeg tenkte på skolen, og jeg var alltid redd når jeg kom dit.

Selv om sengen og natten er min venn var det ikke alltid den var det. Jeg kunne bli plaget av mareritt og drømmer som fullstendig tok overtaket over meg. Jeg kunne våkne dyvåt og hikstende med gråten i halsen, men det var aldri noen som hørte det, eller visste.

Bare jeg selv og dagboken min. Jeg var veldig redd for at noen skulle finne den. Redd for å vise at jeg skrev ned noe hver dag. Redd for at noen skulle komme over den å lese og oppdage hvordan det egentlig er med meg. Derfor hadde jeg alltid dagboken nedlåst i skrivebordets øverste skuff. Jeg tok fram den på kvelden og skrev, og etterpå låste jeg den forsvarlig ned i skuffen igjen. Nøkkelen hadde jeg på forskjellige steder for at ingen skulle finne den. Boken var min flukt fra virkeligheten...

*

Copyright © Aasgaard