Å være hos Silje og hennes foreldre, Sofia og Frank, var ikke noe nytt for Vanja. Det som var litt nytt for henne var at hun ikke skulle hjem igjen. 

***   

-Hvor lenge skal mamma være på sykehuset? undret Vanja.   

-Det vet vi ikke ennå, sa Sofia. Men hun må nok være der en stund til.   

-Men hvorfor svarer hun ikke når jeg snakker til henne?       

-Emma sover. Det er derfor hun ikke svarer.   

-Men hun har sovet lenge nå.   

-Det kan ta litt tid før hun våkner, Vanja.   

-Når skal vi reise og besøke henne igjen?   

-Snart, sa Sofia.

Vanja snudde seg og gikk inn til Silje. Frank og Sofia satt igjen ved kjøkkenbordet og tittet på hverandre. Det var en trykkende stemning i rommet. Ingen visste noen ting, og ingen visste egentlig hva de skulle si. Frank brøt stillheten.   

-Vi får ta med Vanja og dra en tur i dag også.   

-Vil du dra alene med henne?

Frank nikket og reiste seg. Han gikk med tunge skritt mot Siljes rom og åpnet døra. På sengen satt Silje og Vanja og snakket sammen. Frank gikk inn til dem.   

-Vanja, vi kan dra en tur å hilse på mamma.   

-Kan Silje få bli med?

Frank nikket.   

-Skal vi dra med en gang? undret Silje.   

-Ja.

De gikk ut i gangen og kledde på seg. Frank gikk ut føre og hentet bilen. Så kjørte de til sykehuset. Vanja kunne denne veien nå. Hun tittet bare tomt framfor seg fra forsetet i Franks bil. Hun sa ingenting mens de kjørte. Det gjorde ikke Frank eller Silje heller. Det var liksom ingenting å si. De visste alle hva som skulle skje.

Sykehuset virket så stort. Nesten like stort som første gangen Vanja var her. Skrittene fram mot dørene var tunge å gå.

Utenfor rommet der Emma lå møtte de en av sykepleierne.    

-Kan jeg få gå inn til mamma? spurte Vanja.   

-Bare en liten stund. Hun behøver fortsatt hvile og ro, sa hun.

Vanja åpnet døra og tittet inn på moren sin som lå i senga med slanger og apparater rundt seg.    

-Hysj, hun sover fortsatt, visket Vanja og gikk bort til sengen.

Frank og Silje kom også inn i rommet. Sykepleieren tittet på Frank.   

-Er det noe nytt? undret han.

Hun ristet på hodet. Frank sukket tungt.   

-Skal du ikke våkne snart mamma, visket Vanja.

Vanja løftet hånden til moren sin og holdt den opp mot ansiktet sitt.    

-Du kommer til å bli bra igjen mamma, visket hun lavt. Du må bli bra igjen.

Silje stod igjen borte ved døra og så på henne. Vanja la forsiktig ned hånden igjen og gikk noen skritt fra sengen.   

-Du sover bare litt. Du våkner snart, og da blir alt bra igjen.

Vanja snudde seg og tittet på Frank.   

-Hvor lenge til skal hun sove?  

Frank gikk fram til henne.   

-Det vet vi ikke, Vanja.

Vanja satte seg på stolen ved siden av sengen og tok seg for ansiktet.   

-Hun våkner vel snart igjen? Frank? Si at hun gjør det, sa hun lavt. Si at mamma våkner igjen.

Frank satte seg på huk ved siden av henne.    

-Vi vet ikke når hun gjør det, sa han og strøk henne over håret.

Vanja sank sammen på stolen.    

-Men jeg vil snakke med henne igjen. Snille Frank, si at de skal hjelpe henne.   

-De gjør så godt de kan, Vanja.   

-Men de gjør jo ingenting!

Frank tok Vanja i hånden.   

-Jeg vil ikke reise fra deg, mamma! Si at hun skal våkne, Frank. Si det. Si det bare en gang!

Tårevåt og hikstende ble Vanja leiet ut fra rommet der moren hennes lå. På utsiden stod sykepleieren.   

-Dere må gå inn å hjelpe mamma. Hun får ikke sove lenger nå. Hører du? Gå inn og hjelp mamma!

Frank tittet på Silje som stod forskremt og tittet på.   

-Kom nå Silje, sa han.

Så tok han Vanja i hånden og fulgte henne ut i bilen og kjørte derfra.

 *

Copyright © Aasgaard