En nedslitt dørterskel. Slitemerker etter utallige skritt på gulvet i korridoren og trapper. En stor og tung dør inn til avdelingen minner om svunnene tiders innlåsing og isolering.
Men nå er låsen borte, og døra kan åpnes uten personalets raslende nøkkelknippe som sikkert kunne høres i hele den lange og kalde korridoren. En korridor som, om den kunne snakke, sikkert kunne vitne om fasansfulle basketak og tvangstrøyer, pasienter som ble hentet fra rommene og ut til behandlinger som vi idag grøsser av bare vi tenker på det. Skrik og lyder fra mennesker som ble ledet ut og tilbake igjen og lagt i remmer på den harde og kalde sengen og glemt for en stund. Mennesker i redsel for å bli stukket og innlåst. Ekkoet fra slamrende dører, låse opp, åpne, stenge. De raske og bestemte fottrinnene på det harde steingulvet. Svake stemmer fra pleiere som ledsaget pasienter fra et rom til et annet, kanskje på vei til noe bedre, om enn bare for en liten stund.
Men nå er det mange år siden skrikene stilnet og remmer ble lagt bort og gjemt og glemt i de dype kjellerne. Kanskje for å spares til vår tid. Eller det var kanskje ikke det som var meningen? Men så ble de iallefall tatt fram for å fortelle oss om sykehushistorie. Da ble de plutselig antikviteter som kunne vises for vanlige mennesker som bare hadde hørt om gærnehjem. Utstilt i montere ved hovedinngangen til skue for de som våger seg inn på et sånt sted. Familie, eller venner? Ja, for andre, vanlige mennesker, hadde vel ingenting her å gjøre.
***
Vi småruslet på den gruslagte veien rundt parken. Elias sa ikke stort. Selv visste jeg ikke helt hva jeg skulle snakke om. Men jeg var nysgjerrig.
-Skal du være her lenge? spurte jeg.
-Det vet jeg ikke ennå.
-Hvordan liker du deg her da?
-Det er ganske bra. Sammenliknet med der jeg kommer fra er det vel bra. Ja du, Sandra. Du lurer sikkert på hvor jeg kommer fra, ikke sant? Eller hvorfor jeg er her?
-Jo, kanskje litt. Eller, det er vel kanskje ikke det jeg tenkte på først, svarte jeg.
-Jeg har vært på forskjellige steder jeg også, akkurat som flere andre her. Men det har ikke gått så bra på de andre stedene. Feil behandlinger, eller mangel på dem. Flytting hit og dit, aldri noe sikkert. Som en kasteball mellom forskjellige institusjoner, og alle sier de det samme. Men jeg har sluttet å tro nå.
-Men du får ikke tro så dårlig om Fjellhagen, sa jeg.
-Vet ikke. Jeg får gi det ennå litt mer tid. Så altfor store forhåpninger har jeg vel ikke akkurat.
Elias begynte å snakke om diagnosen og hvorfor han var her.
-Depresjoner. Lange og dype. Jeg vet egentlig ikke hvordan de kom, eller når. Men jeg har vel, med fasit i hånden, vært ganske syk de seneste årene. Det er faen ikke særlig oppløftende å ikke orke mer enn å bare komme seg ut av senga. Og knappt det.
Elias gikk med hendene i lomma og stirret mest ned i grusen framfor seg. Han virket litt trist, men han snakket ihvertfall. Og han tenkte sikkert ganske mye når han snakket om det.
-Hva har du for drømmer? spurte jeg.
Han stanset og tittet på meg.
-Drømmer? Er det så sikkert at vi har det, da? spurte han.
-Vet ikke. Men jo, de fleste har vel noen slags drømmer, tror du ikke det?
-Men tenk om drømmen er livet, sa han.
-Ja, men hva er livet da?
-Det er vel kanskje det som er drømmen.
-Du gjør det ikke akkurat lettere.
-Men hva har du for drømmer da? undret han.
-Kanskje om livet.
Elias tok hendene opp fra lomma og begynte å gestikulere.
-Livet forstår du, det er det som er akkurat nå. Ingenting vi hverken kan påvirke eller endre på. Det er den du er akkurat nå. Og neste sekund, og så neste.
-Men imorgen da? undret jeg.
-Imorgen er ingenting, ikke ennå. Igår er heller ingenting, det var igår, alltså ingenting akkurat nå.
-Ganske logisk med andre ord.
Han nikket og smilte.
-Men døden da? undret jeg.
Han endret seg til det litt mer alvorlige.
-Det er ingenting, sa han.
-Ingenting?
-Ingenting vi vet. Tenk på hvor mange som uroer seg for døden helt unødvendig.
-Men det er vel alvorlig?
-Ingenting er alvorlig om det ikke er det akkurat nå.
-Men hva er akkurat nå da?
-Det er nuet. Nå. Livet. Alt endrer seg i større eller mindre grad, men akkurat nå er det nå.
Det hørtes så enkelt ut når han snakket om det. Men jeg visste ikke helt hva jeg trodde selv. Men at nå er nå, ja, det var ganske naturlig å tro.
-Har du vært nære døden noen gang? spurte jeg.
Han så alvorlig på meg.
-Ingen er nær døden. Enten så er man død, eller så er man ikke.
-Er det virkelig så enkelt?
-Man får ikke krongle til det mer enn nødvendig.
Elias var oppegående. Han snakket med innlevelse og sikkert endel erfaring. Bare tjuetre år gammel? Han har sikkert hatt mange stunder til tanker og funderinger om livet.
-Hvem er du egentlig? spurte jeg.
-Meg selv, svarte han.
Selvsikkert og uten å tenke seg om.
-Det er ingen ide å gå rundt å tro og tenke på hvem man er, og hvorfor det hender saker jeg ikke kan råde over. Det tar bare på kreftene og får meg i dårlig humør. Ingen tjener på det.
Han fortsatte.
-Jeg er meg. Og du er deg, men også jeg. Jeg er et selvstendig individ som noen vil endre på. Til det bedre eller verre, det vet jeg ikke. Men jeg kan ikke påvirke det akkurat nå.
-Det kan du vel?
-Og hvordan skulle jeg klare det?
-Du har vel noe å si om din egen person? undret jeg.
-Her sier man saker. Det er ikke det samme som at det skjer eller blir til virkelighet. Jeg er trøtt.
-På livet?
Han nikket og tittet seg rundt.
-Det er en vakker årstid, sa han.
-Vil du gå lenger?
-Orker vi det da?
-Jeg kan vise deg gravplassen, sa jeg.
Elias stanset og tittet på meg.
-En gravplass? Passer det virkelig med det nå?
-Vi kan ta det en annen dag. Ja, da kan vi gå dit først. Før vi har gått så langt, mener jeg.
-En annen dag blir bra, sa han og åpnet døra til avdelingen.
*
Copyright © Aasgaard