Kvelden var kald og klar, og skogen opplyst av måneskinnet. Det knaket godt under føttene våre i snøen. Vi møtte ikke så mange mennesker, det var vel for kaldt å være ute nå. Men vi trosset kuldegradene. Ikke skulle det hindre oss fra en kveldstur, og det var ikke så mye snø heller, bare litt som hadde kommet i natt.

I dag hadde det derimot duskregnet litt før det slo om til kulde igjen på kvelden. Jeg visste at det var nå i kveld jeg ville gå denne turen med Cajsa-Stiina.

***

-Gå først du, sa jeg og pekte inn mellom trærne.

Det var her den lille stien begynte som går innover i skogen og opp til toppen med den fine utsikten. Jeg hadde gått den mange ganger alene både i dagslys og på kvelden i skumringen, men ikke alltid opp til toppen. Det er ikke så mange som går denne stien. Den er for liten. Og det var ingen som hadde gått her nå ikveld heller.

Cajsa-Stiina tok et lite hopp over snøkanten, og jeg fulgte tett etter.

-Bra å gå med noen som vet hvor vi skal, sa hun og snudde seg mot meg.

Jeg nikket og smilte til henne.

-Jeg er rett bak deg, sa jeg.

Det ble raskt mørkere mellom de store trærne. Men månelyset kastet fine skygger på snøen. Cajsa-Stiina snudde seg mot meg igjen.

-Det er vel bedre om du går først, sa hun. Du kan jo denne veien.

-Denne skogen er ikke noe for pyser, visket jeg og dyttet til henne.

Jeg fortalte om skumle skygger man kunne se her inne i vinternatten. Og spesielt når det er som nå med snø og måneskinn.

-Hvorfor går du så ofte innover her, spurte hun og stanset opp.

Jeg hadde fortalt henne om den fine plassen inne i skogen som jeg gikk til iblandt.

-Vet ikke, det er vel kanskje noe med lyset, svarte jeg.

Store og høye trær. Tett skog. Måneskinn og snø. Ja hvorfor ville jeg at vi skulle gå innover her akkurat nå i kveld? Jo, det var nok noe med lyset.

-Du kan vel gå først litt, sa hun og vende seg om igjen.

-Javel, sa jeg og gikk forbi henne.

Jeg kan ledsage deg hele veien gjennom skogen, tenkte jeg og begynte å gå videre. Cajsa-Stiina fulgte tett etter meg. Det ble mørkere. De store trærne strakk seg mot den svarte himmelen. Tunge grener hang ned over stien vi gikk på. Men lyset fra månen gjorde det lett for oss der vi gikk videre innover i den mørke skogen.

-Kan du tenke deg varm sand, sa jeg. På en strand. Hvit og varm sand. Eller i en ørken. Ja kanskje i Sahara. Varm sand som tyter opp mellom tærne og gjør den tung å gå i.

-Har aldri vært i Sahara. Ikke har jeg tenkt å reise dit heller, svarte Cajsa-Stiina.

Som om det var noe feil med Sahara, tenkte jeg. Jeg har heller aldri vært i Sahara, men jeg kunne kanskje tenke meg hvordan det var der likevel.

-Ikke jeg heller, sa jeg besluttsomt og tråkket videre.

Jeg lukket øynenen ett kort øyeblikk og gikk noen meter i blinde.

-Men det er klart at man kan tenke på det, sa jeg.

-Tenke på hva da? spurte hun.

-På Sahara, vel.

-Slutt og mas om Sahara, sa hun og dyttet til meg så jeg nesten ramlet framover i snøen.

Hun stolte på meg, det gjorde hun. Å følge med meg innover i den mørke skogen på kvelden var å stole på meg.

Da vi kom fram til den åpne plassen midt inne i skogen stanset jeg opp.

-Se, sa jeg og pekte opp på de store trærne som reiste seg majestetisk mot himmelen. Litt andpusten kom Cajsa-Stiina og stilte seg ved siden av meg.

-Ser du? De frosne vanndråpene som blinker i måneskinnet. Ser du dem? spurte jeg.

Cajsa-Stiina ble stående og titte opp på de store trærne.

-Ja, sa hun lavt. De skinner og glitrer så fint. Nesten som diamanter.

Vi ble stående en stund og titte oss rundt. Måneskinnet kastet et vakkert lys på de store trærne.

-Kom så plukker vi dem, sa hun og lo.

Cajsa-Stiina stod lenge å bare tittet opp på de blinkende grenene og smilte.

-Tenk hvor fint vanlige vanndråper kan være, sa hun.

-Frosset vann, skjøt jeg inn.

Vi fortsatte videre innover og opp mot toppen bakom skogen. Her oppe var det kaldere, og ingen blinkende dråper på trærne. Her var det bare snø som lå på grenene. Vi stanset igjen og ble stående å titte utover det vakre landskapet som badet seg i måneskinnet.

-Det er vel vakkert, sa jeg.

-Måneskinnet?

-Ja. Og skogen også. Alle trærne.

Jeg stod bak henne å la armen på skulderen hennes.

-Der nede et sted bor vi, sa jeg og pekte nedover mot den åpne sletta langt borte.

Cajsa-Stiina tittet og nikket. Så dyttet hun til meg så vi begge dunket borti en gren så snøen falt ned over oss.

-Du har et snøfnugg på kinnet, sa jeg og tittet på henne.

Hennes ansikt lyste så vakkert i måneskinnet, og den mørke luggen stakk såvidt nedenfor lua og laget fine skygger i panna hennes.

-Ta det bort da, visket hun med en forsiktig stemme og tittet på meg med gnistrende øyne.

Jeg tok av meg den ene votten og strøk forsiktig fingeren over ansiktet hennes.

-Du har kalde kinn, sa jeg forsiktig.

-Ja, men de ble veldig varme nå, sa hun og smilte. Cajsa-Stiina tok et godt tak rundt meg.

-Hold rundt meg, sa hun lavt.

Jeg tok et godt tak og holdt rundt Cajsa-Stiina og kjente en varme som spredde seg i hele meg midt i den kalde vinterkvelden.

-Du, jeg vil fortelle deg noe, sa hun.

Hun så ned i bakken og sparket unna litt av snøen rundt benene sine før hun tittet opp på meg igjen.

-Cajna, sa hun lavt. Jeg vil at du sier Cajna til meg. Mamma sa alltid det til meg da jeg var liten.

-Cajna?

Hun nikket og smilte til meg.

-Så vakkert, visket jeg.

Hun nikket igjen.

-Så nå vet du det også, sa hun.

Cajna, tenkte jeg. Men hun er den samme personen for det. Cajsa-Stiina. Eller Cajna. Så vakkert det var. Så bra det passet henne. Et navn som bare hun har. Og nå vet jeg det også. Ja, jeg skal si Cajna tenkte jeg.

-Cajna?

-Ja, bare det, svarte hun. Bare det.

 

*

Copyright © Aasgaard